Opplevelsen av å være kalt har fått konsekvenser for hele livet, ikke minst når man gjennom kallet har blitt ført til misjonsmarken og de mange utfordringene som finnes der.

En klassisk tekst om kall finner vi i det første kapitlet hos profeten Jeremia:

«Herrens ord kom til meg: «Før jeg formet deg i mors liv, kjente jeg deg, før du ble født, helliget jeg deg; til profet for folkeslagene satte jeg deg.» Men jeg sa: «Å, min Herre og Gud! Se, jeg kan ikke tale, jeg er for ung!» Da sa Herren til meg: «Du skal ikke si: Jeg er ung! Overalt hvor jeg sender deg, skal du gå, og alt jeg befaler deg, skal du si. Vær ikke redd for dem, jeg er med deg og skal berge deg, sier Herren.» Herren rakte ut hånden og rørte ved munnen min. Så sa Herren til meg: «Nå legger jeg mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folk og riker til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og knuse, til å bygge og plante.» (Jer 1,4-10)

Jeremias erfaring av kallet er naturligvis unik. Men det er faktisk slik at mange mennesker i løpet av historien har hatt denne typen møter med Gud. På en konkret måte
har de fått møte Herren, og de har der og da tatt imot et oppdrag – et kall – som har vist seg å prege både dem selv og omgivelsene for resten av deres liv.

Samtidig kan det være godt for oss å av og til avdramatisere dette uttrykket. En definisjon av begrepet kall som jeg selv synes er brukbar er å beskrive kallet som Guds spesifikke vilje med livet mitt akkurat nå. Jeg mener at denne definisjonen innebærer at kallet blir relevant for alle kristne. I denne artikkelen kommer jeg til å forklare hva jeg mener med dette.

Kallets opprinnelse

Et første relevant moment kan være at kallet ikke er noe som du og jeg kan ta oss – men noe som alltid må bli gitt oss. Det er også her vi finner mye av forklaringen til hvorfor kallet har vist seg å ha så stor kraft i forskjellige menneskers liv. Når vi finner ut hva som er Guds spesifikke vilje for livene våre akkurat nå, får vi muligheten til å gjøre oss avhengige av ham på en ny måte. Vi kan stille oss til disposisjon for Gud på det spesifikke området hvor vi har skjønt at vårt kall er. I sammenheng med det kan vi også overlate oss til Herrens nåde, kraft og veiledning.

Ved å ta skritt på denne måten, kan vi også regne med Guds bistand på en mer konkret måte enn før. Akkurat som Jeremia i teksten over. Eller som Paulus uttrykker det:

«Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg» (1 Kor 15,10).

Med tanke på dette er det naturlig at vårt fremste kall må handle om fellesskapet med Herren selv. «Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre», sier Paulus (1 Kor 1,9). Ikke noe kan være viktigere enn at vi svarer ja på dette første og mest grunnleggende kallet. Men samtidig er både Jesus og disiplene tydelige på at Gud utfra dette kallet kan begynne å aktivisere oss – han kan begynne å vise oss hva som er hans spesifikke kall for livene våre akkurat nå (se 1. Kor 3,11–12).

Skapelsesoppdraget og misjonsoppdraget

For å få et sunt perspektiv på disse tingene kan det også være viktig å presisere begrepet kall. Allerede Martin Luther protesterte høylytt mot en kirke som formidlet bildet om at hvis man virkelig ønsket å tjene Gud fullt og helt, hvis man virkelig ønsket å være en disippel, da måtte man enten bli prest eller gå i kloster.

Luther mente at denne holdningen degraderer majoriteten av alle kristne til en form for åndelig B-lag.

«Det at en prest står i sin gylne skrud eller når en lekmann ligger på kne i kirken – slike ting blir beundret. Men hvis en fattig tjenestepike passer et barn eller trofast fullfører oppgavene sine – slike ting blir sett på som intet.»                                                                                                                Luther

For å unngå dette forvrengte syn på våre liv her på jorden, må vi å skjønne at vår Herre har gitt oss to grunnleggende oppdrag. Begge disse handler om vårt kall: skapelsesoppdraget og misjonsoppdraget.

Skapelsesoppdraget ble gitt allerede i Edens hage. Det handler dels om at vi mennesker skal forøke oss og bli mange, og dels om at vi på best mulig måte skal forvalte Guds skaperverk. Altså: å ta vare på verden vi lever i. Rent praktisk innebærer dette at når vi for eksempel leser til eksamen og går på jobb eller når en kunstner skaper noe vakkert – da utfører vi en del av oppdraget som Gud ga oss i denne verden. Det er vårt kall. Også når det gjelder skapelsesoppdraget, kan vi be om og stole på at Gud gir veiledning og kraft.

Men til dette kan vi også legge til det spesifikke oppdraget å misjonere. Dette oppdraget er gitt til alle kristne, og det er like relevant uansett hva vi ellers gjør for å forsørge oss. Vi kommer selvfølgelig til å gi uttrykk for dette kallet på litt forskjellige måter avhengig av hvilket område vi har fått til å utføre vårt misjonsoppdrag på. Både banktjenestemenn, lærere og prester kan preke og være sjelesørgere – men de kommer til å gjøre det med litt forskjellig utgangspunkt. Presten kommer til å utføre oppdraget innenfor rammene av den lokale menigheten, mens det for banktjenestemenn og sykepleiere blir som et hverdagsvitnesbyrd som kommer til uttrykk i omsorgen de gir menneskene som de møter i sin yrkesrolle.

Men poenget er altså at alle kristne har samme muligheter for å tjene Gud. Og enda viktigere er dette: måten vi gjør dette på er et spørsmål om vårt individuelle kall. For de fleste av oss kommer hoveddelen av vår våkne tid til å gå til skapelsesoppdraget, og om dette er vårt kall så kommer vi til å føle en ro over det. Samtidig trenger vi å bli utfordret og vi trenger å utfordre hverandre. Alle kristne er kalt til, i alle fall litt, å ta del i misjonsoppdraget. Som Guds barn får vi altså be om vår Herres veiledning slik at vi på begge arenaene kan tjene ham på best mulig måte.

Å ikke la behovene få styre

Et siste moment om dette, handler om vårt behov for å lytte til Guds spesifikke ledelse. For å vite hva som er Guds vilje med våre liv akkurat nå trenger vi nemlig det. Jeg har skrevet mer om dette i artikkelen «Hva vil Gud med mitt liv?» og sier altså ikke mye mer om dette her. Men la meg uansett avslutte med et spørsmål som jeg tror er viktig for at vi skal klare å ende opp på riktig sted når det gjelder disse tingene i livene våre – det spørsmålet som berører behovene i omgivelsene våre.

Min egen erfaring sier meg at vi av og til gjør det litt for enkelt for oss selv når vi skal snakke om vårt kall som kristne. Vi ser ut over den sammenheng vi tilhører, og behovene som vi da får øye på, er de som vi velger å se på som «vårt kall». Altså: vi bidrar mest der det trengs mest, for kirkens virksomhet eller vennekretsen eller samfunnet for øvrig trenger jo alltid flere hender…

Det er bare det at denne holdningen til kallet ikke fungerer så veldig lenge. Behovene kommer alltid til å være større enn vi selv har mulighet til å fylle. Hvis «behov» blir en synonym for «kall» risikerer vi derfor at noe av det følgende skjer:

• Vi ender opp med dårlig samvittighet fordi vi innser at vi ikke klarer å fylle alle behov rundt oss – selv om vi «burde».
• Vi ser på det kristne livet som fylt av krav, fordi vi aldri finner hvile i vår hverdag.
• Vi kanskje til og med blir utbrent.
• Og enda verre: Vi risikerer å gå glipp av vårt virkelige kall, fordi det gode (alt godt som går an å gjøre) ofte viser seg å være det bestes (det som er Guds spesifikke vilje med våre liv akkurat nå) fiende.
• Vi blir kyniske og lar kanskje være å gjøre noe som helst. «Det blir bare for mye hvis man prøver å engasjere seg».

På bakgrunn av dette tror jeg at spørsmålet om vårt personlige kall er veldig viktig for vårt liv som kristne.

Spørsmål for videre refleksjon:

• Hvilket oppdrag forbinder du mest med ditt personlige kall: skapelsesoppdraget eller misjonsoppdraget? Har det alltid vært slik?
• Er det enklere å be om Guds veiledning og kraft når det gjelder misjonsoppdraget enn når det gjelder skapelsesoppdraget? I så fall – hvorfor?
• Har du selv hatt noen «overnaturlige» kallsopplevelser?

Bibeltekster som knytter an til temaet:

• 1 Mos 1,28, 2,19
• Jes 6,1–8
• Es 2,1–3,11
• Matt 28,18–20
• Apg 9,1–16
• Gal 1,11–24

For videre lesing:

Gjør som Gud – bli menneske av Stefan Gustavsson
Vad vill Gud med mitt liv? (svensk) av Tomas Nygren
Veivisere av Magnus Malm

Se også artiklene:

• ”Hva vil Gud med mitt liv?”
• ”Kalt til å bli misjonær?”
• ”Noen kriterier for å prøve Guds direkte tiltale”