Da Jesus sendte ut disiplene sine for å forkynne og helbrede syke, står det at han hele tiden sendte dem ut to og to (se Mark 6,7; Luk 10,1). Og i Apostlenes gjerninger kan vi lese at Paulus alltid hadde minst én – og ofte flere – følgesvenner med på misjonsreisene sine. Heller ikke de såkalte Paulus-brevene skrev apostelen alene, ved flere tilfeller skriver han at han har én eller til og med to medforfattere (se f.eks. Fil 1,1; 1 Tess 1,1).

Kort sagt: lederskap er ifølge den nytestamentlige modellen tenkt å utøves i team.

Men dette er jo ingen ny sannhet. Allerede på Det gamle testamentets tid kan vi lese om hvordan kongen, presten, profeten og de eldste (eller tilsvarende) utgjorde et mer eller mindre synkronisert lederteam. Noen eksempler på konstellasjoner er disse:

Moses
Aron + Mirjam
De 70 eldste

David
Sadok + Natan
Heltene

Serubabel
Josva + Haggai og Sakarja
De eldste

I Det nye testamentet er det egentlig det samme prinsippet som kommer frem i form av de ulike lederskapsgavene som i samspill med hverandre er tenkt å ”utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde” (Ef 4,12-13).

I Efeserbrevet trekkes fem av disse gavene frem under betegnelsene apostel, profet, evangelist, hyrde og lærer (se Ef 4,11). I andre tekster omtales også gavene å lede (se Rom 12,8 m.fl.) og gaven til å styre eller administrere (se 1 Kor 12,28). (En nærmere presentasjon av disse lederskapsgavene gis i artikkelen ”Syv nytestamentlige lederskapsgaver”.)

En av de viktigste utfordringene for den kristne forsamlingen er derfor å skape strukturer for arbeidet vårt som gjør det mulig for dette mangfoldet av gaver å eksistere side om side. Og ikke bare eksistere. Den bibelske visjonen av forsamlingen som en organisme peker på et miljø der gavene og de personene som er bærere av dem, står i et dynamisk samspill med hverandre. ”Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen?” skriver Paulus, ”Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: ’Jeg trenger deg ikke’, eller hodet til føttene: ’Jeg har ikke bruk for dere’.” (1 Kor 12,19-21).

Velsignelsene med å jobbe i team

Mangfoldet i Guds rike har også en verdi i seg selv. Gud er vår Skaper, og forsamlingen er tenkt å gjenspeile noe av det mangfoldet som finnes generelt i skapelsen. Men kallet til som leder å inngå i et større team, fyller også andre funksjoner. Ingen av disse forutsetter at teamet er en del av samme forsamling (eller hvilken kristen sammenheng vi nå er virksomme i). Heller ikke trenger det å være et problem at enkelte i teamet er ansatte mens andre jobber frivillig. Men selvsagt er det bedre forutsetninger for et nært samarbeid i et team som møtes ofte, enn i et team som møtes sjelden.

Blant de gode effekten med å jobbe i team er følgende:

• Det er bedre! Et team gir plass for flere gaver og personlighetstyper, noe som i forlengelsen er bedre både for dem som inngår i teamet og for dem som skal ha dem som sine ledere.
• Det er tryggere! I et team kan man dekke opp for hverandre, noe som gjør det mindre sårbart i perioder der man er stresset eller syk eller bare har en dårlig dag. Som Forkynneren uttrykker det: ”Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.” (Fork 4,9-10).
• Det er mer gøy! Det finnes en dynamikk i å være flere som vi går glipp av når vi bare er overlatt til oss selv i oppgavene våre.

Men man kan også fordype perspektivet på teamlederskap ytterligere, og konstatere slike ting som:

• Det bidrar til at utfordringer og problemer vi som ledere trenger å takle, kan bli belyst ut fra flere perspektiver. For eksempel beskyttes vi fra å trekke forhastede
  slutninger på grunn av våre egne ”blindsoner”, ved at ulike personlighetstyper fokuserer på ulike ting. Et klassisk eksempel på dette kan være at hyrden og profeten ofte trenger å kompletteres av hverandre, ettersom en ”hemningsløs” hyrde risikerer å bli bundet av konfliktskyhet og sentimentalitet, mens en ”hemningsløs” profet risikerer å spille ut det menneskelige mot det åndelige.
• Det bidrar med en ansvarsstruktur, der forskjellige ledere har innsyn i hverandres liv, for på den måten å kunne veilede og korrigere hverandre i arbeidet for Herren. Ingen ledere er så sterke at han eller hun ikke trenger andre som utfordrer ham eller henne – spesielt ikke i spørsmål som har med makt, lederskap og personlig helliggjørelse å gjøre.
• Det løfter frem det faktum at forskjellige typer tjenester trenger å komme inn i forskjellige faser av det Gud vil gjøre. I 1 Kor står det at: ”I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag  tungetale” (1 Kor 12,28). Ut fra dette kan vi ane at det finnes et mønster i Guds rike der den apostoliske/pioneren er den som ”bryter ny mark”, og derfor trenger å være først på plass. Men den profetiske gaven har også en sentral funksjon i å gi en innretning for det nye ”bygget”, og kommer derfor som nummer to i Paulus sin liste. Til slutt skal lærergaven, etter Guds rikes prinsipper, bygge videre på det som apostelen og profeten har lagt som grunn (jmf Ef 2,20; 3,5). Alt dette trenger selvsagt å skje i et  dynamisk samspill, der alle gaver i alle fall periodevis fungerer parallelt med hverandre.
• Det er en påminnelse om at vi som ledere alltid har med mennesker å gjøre. I teamet har vi mulighet til å prøve ut nye tanker og ideer i en mindre gruppe, før vi prøver å realisere dem i det fellesskapet vi er satt til å tjene. Forhåpentligvis kan dette lede til at mindre gode forslag havner i papirkurven allerede på idéstadiet.

Kraften i å overgi seg til hverandre

Også i den usynlige verden er det noe spesielt med å arbeide i team. Jesus går så langt som å si at ”Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matt 18,19-20)

Altså: Når vi er flere som kommer sammen for å be om noe som er etter Guds vilje, er det en spesiell virkning ved bønnene våre. I praksis tror jeg at man kan uttrykke dette som at vi som ber inngår et slags ”forbund”, ved at vi i fellesskap overgir oss til en person eller en situasjon som trenger Guds inngripen (jmf 1 Kor 5,4). Dette hedrer igjen Herren ved at vi får et sterkere gjennomslag for bønnene våre.

Den samme tanken går igjen hos apostelen Peter når han snakker om det kristne ekteskapet. Når mannen og kona hedrer sitt felles ”forbund”, skriver han, ”skal ingenting stå i veien for deres bønner” (1 Pet 3,7). Det virker som Peter mener det er spesielt viktig i denne sammenhengen med prinsippet om å underordne seg hverandre (se 1. Peter 3,1 og 7; Ef 5,21-23). Det er når vi tjener og gjør oss avhengig av hverandre – når vi som ektefeller støtter hverandre, ber for hverandre og snakker godt om hverandre til andre – at ”ingenting” skal stå i veien for våre bønner.

I praksis kan man også si at det er dette som er definisjonen av en sann, bibelsk enhet. Og enhet blant Guds folk, sier Jesus, gjør oss på en særlig måte til kanaler for hans herlighet og kraft (se Joh 17,21-23). Slik sett blir dette også til et våpen i den åndelige kampen. Som kong David uttrykker det i Salmenes bok (der ”oljen” kan ses som et  bilde på Den hellige ånd): ”Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, nedover linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid” (Sal 133,1-3).