Fordypning: Syv nytestamentlige lederskapsgaver

Et av de viktigste bildene på menigheten i det nye testamentet er bildet om kroppen (jfr 1. Kor 12, 12-31). Bak dette bildet skjuler det seg flere sentrale vurderinger, den mest fremtredende er nok den at vi som kristne er avhengige av hverandre. Ikke noe menneske er en øy, og det samme gjelder for Guds barn i denne verden. «Øyet kan ikke si til hånden: Jeg trenger deg ikke …. (1. Kor 12, 21).

En annen vurdering angående dette er at Gud liker mangfold. Det er ganske enkelt meningen at vi skal være forskjellige som kristne. «For som vi i en kropp …. ) Rom 12,5).

Koblet til dette finnes også en tanke fra Guds side om at menigheten skal bygges av mennesker med ulike gaver og evner. Og det er akkurat dette som er hemmeligheten med et gavebasert lederskap.

For det første: I den kristne menigheten bør vi så langt det er mulig la både ledere og andre få mulighet til å blomstre i de gavene som Gud har gitt dem, konkret skjer dette gjennom å la dem tjene i overensstemmelse med de spesifikke nådegavene som Herren har gitt dem. I blant uttrykkes det på denne måten: «Rett person på rett plass med rett motiv.» 1

For det andre: Om vi merker at vi savner noe av denne bredden av gaver som løftes fram i det nye testamentet, må vi å forsøke å knytte til oss slike personer som har de gavene som vi savner. Dette for at så langt som det er mulig uttrykke den bredden av gaver som trengs for at vi sammen skal kunne nå «fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.» (Ef 4,13).

Om vi ser til Det nye testamentets undervisning finner vi så mange som sju ulike gaver som på en naturlig måte kan knyttes til en eller annen form av lederoppdrag i menigheten. Disse gavene er delvis de fem tjenestegavene som vi finner beskrevet i Efeserbrevet 4, 11- apostel, profet, evangelist, lærer og hyrde – delvis gaven til å lede og gaven til å styre eller administrere. I denne artikkelen skal vi gå igjennom disse gavene hver for seg.

Apostel

Den første gaven som Paulus nevner i Efeserbrevsteksten er apostel. Akkurat denne gaven hører samtidig med til de mest omdiskuterte gavene i kirkens 2000-årige historie. En viktig grunn til dette er at Bibelen snakker om apostler på minst to ulike «nivåer». Primært betegner ordet Jesu nærmeste krets med disipler- grunnpilarene i den tidlige kirken. For disse gjelder det også andre spesielle kriterier, for eksempel at de skulle være øyenvitner til Jesu tjeneste på jorden (se Apg 1,21-22). Men i andre omgang betegner det også det som enklest kan beskrives som en menighetsplanter eller en misjonspioner.

Lederskapsteoretikeren Robert Clinton skriver i sin bok The Making of a Leader at apostelgaven «sikter til en spesifikk lederskapskapasitet der man utøver innflytelse over andre for å etablere nye lokale menigheter og nye arbeid som trengs for å fremme kristendommens utbredelse og for å veilede disse nye arbeidene i grunnleggingsfasen». 2 Dette er en god oppsummering. Apostelen er veirydderen og pioneren som skaper forutsetninger for at Guds rike kan bli etablert der det tidligere ikke var etablert, eller der det savnes gode strukturer for det Gud gjør. Han eller hun har også en oppgave i å ha oversikt over helheten i et arbeid og til å hele tiden kalle folk som er med tilbake til den opprinnelige visjonen for arbeidet.

Apostelgaven er derfor også en «bred» gave, som i mange situasjoner får en naturlig rolle som teamleder I en viss forstand kan man si at apostelen har deler av de andre fire tjenestegavene. Dette er nødvendig for at han/hun skal kunne få det gjennomslag som han/hun trenger i sin tjeneste.

Profet

Også den profetiske gaven har i perioder funnet liten aksept i den kristne kirken. Dette henger sikkert sammen med at profeten alltid er en utfordring for sine nærmeste omgivelser. Han/hun er en som sier sannheten, en person som ser lenger og klarere både i den synlige og usynlige verden. Hans/ hennes oppgave kan beskrives som å være en som oppmuntrer, trøster, beskytter, formaner og en som gir veiledning i konkrete situasjoner.

Bibelen er tydelig på at også profeten har en spesiell funksjon i en menighets eller kristen virksomhets grunnleggingsfase. Paulus skriver i Efeserbrevet at vi som Guds folk «er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnestenen er Kristus Jesus selv» (Ef 2,20). Ut av sammenhengen går det fram at «profetene» betegner personer som er virksomme i den nye pakt (se Ef. 3,5).

I første Korinterbrev skriver derfor Paulus; «I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede og til ulike slag tungetale.» (1. Kor.12,28). Utfra dette leser jeg selv, og mange med meg, et mønster som tilsier at det er apostelen som legger grunnen. Profeten har derimot som sin primære oppgave å gi menigheten eller den kristne virksomheten dets fokus – altså den retning som arbeidet skal drives etter. Først i tredje leddet kommer læreren inn i bildet – den personen som skal forvalte det som er apostelens og profetens arv.

Dette skal ikke tolkes som at profeten bare har en betydning i grunnleggingsfasen av en kristen virksomhet. Tvert imot: hans/hennes oppgave med å oppmuntre, trøste, beskytte, formane og gi veiledning fyller et konstant behov i Kristi kropp.

Evangelist

Evangelistens oppgave i Guds rike er nok kjent for de aller fleste av oss. Samtidig kan det være interessant å vite at evangelisttjenesten ikke ble anerkjent i vestens kristenhet før mot slutten av 1800-tallet, da vekkelsespredikanter som Charles Finney (1792-1875) og D. L. Moody (1837-1899) fikk så sterk gjennomslagskraft att deres unike type tjeneste trengte å få et navn. Både Finney og Moody fikk føre tusenvis av mennesker til tro.

På et mer jordnært plan kan evangelisten defineres som en person som på en enkel, klar og relevant måte er i stand til å presentere evangeliet. Han eller hun får oftere enn andre hjelpe ikke-kristne til å ta imot frelsens gave. Evangelisten har sin viktigste oppgave – og trives ofte best – ute «i felten». Han/hun kan derfor være en utfordring til å integrere i den lokale menighetens lederskap. Både for menigheten og for evangelisten selv har det allikevel stor betydning at en kobling mellom disse finnes – både for beskyttelsens skyld og for å få en varig frukt av hans/hennes arbeid. En viktig del i dette er at evangelisten trenger å kobles sammen med personer som er bedre enn han/henne på å veilede de ny-kristne inn i et dypere disippelskap.

Samtidig med dette har evangelisten et oppdrag til å oppmuntre flere mennesker til å blomstre i den tjenesten som han/hun selv har. Til dette hører også med å bidra til at menigheten som helhet får bli smittet av den samme nøden for de fortapte som er så sentral i evangelistens tjeneste.

Noe som vi derimot skal være forsiktig med er å legge på evangelisten oppgaver som hører til hyrdens eller administratorens områder. Spesielt de litt mer «rendyrkede» evangelistene pleier å bli dypt ulykkelige over en sånn arbeidsbeskrivelse.

Hyrde og lærer

I grunnteksten der Paulus nevner de fem tjenestegavene synes hyrden og læreren på et eller annet vis være koblet sammen. Dette innebærer ikke at de er identiske med hverandre, men det ser allikevel ut som at de på en eller annen måte var tenkt til å fungere sammen.

Til den bibelske hyrdegaven hører oppgaver som å gå foran og eller sammen med hjorden (menigheten) for å gi den veiledning, beskyttelse og næring. Det er en utpreget omsorgsgave, som setter enkeltpersonen i fokus. Et eksempel på en hyrde kan derfor være en sjelesørger eller en velfungerende husgruppeleder.

Til den ofte nært beslektede lærergaven hører oppgaven å gjennom forkynnelse gi videre av det man selv har fått muligheten til å oppdage- dels gjennom bibelstudier, dels gjennom sin personlige vandring med Herren. Robert Clinton skriver at lærergaven «sikter til kapasiteten til å uttrykke Guds sannhet på en slik måte at den blir tydelig, forklart og åpenbart, slik at det er sannsynlig at den forstås og kan tilegnes i [hverdags]livet». 3

Selv om både hyrden og læreren skal forstås som forskjellige gaver kan de altså komplettere hverandre på en spesiell måte. Den bibelske hyrdefunksjonen må alltid tenkes sammen med en lærerfunksjon. Eller risikerer den å forvandles til en innvortes og ofte sentimental «synes synd på»-funksjon- fjernt fra det robuste sjelesorgidealet som Guds ord viser oss.

Gaven til å lede og gaven til å styre

Foruten de fem tjenestegavene finnes det ytterligere to lederskapsgaver nevnt i det nye testamentet: gaven til å lede (Rom 12,8 m. fl.) og gaven til å styre eller administrere (1. Kor 12,28). Til forskjell fra tjenestegavene er disse ikke i første omgang å forstås som utrustende gaver. Litt forenklet kan man si at de er mål- eller oppgaveorienterte istedenfor menneskeorienterte.

Teologen Knud Jørgensen skriver om det greske ordet for å lede at det «har med evnen til å sette opp mål i samsvar med Guds mål for framtiden og å kommunisere disse mål til andre på en slik måte at de frivillig arbeider sammen for å realisere disse målene til Guds ære». Og videre: «Ordet betyr en som presiderer over – altså en som ser delmål i relasjon til helheten, en som kan forene skiftende interesser og skape tillit. Det kan også ha å gjøre med å støtte eller beskytte, altså beskytte andres interesser i en konfliktsituasjon.» 4

En typisk funksjon for en person med denne gaven er sjef, arbeidsleder eller prosjektleder. I mange situasjoner kan den være vanskelige å skille fra gaven å styre/administrere. Jørgensen skriver om det greske ordet som brukes om styre/administrere: «Ordet har å gjøre med å stå på broen og styre en båt på rett kurs gjennom vanskelig farvann. Det handler altså om å være kaptein eller pilot, om å sette opp realistiske planer og etablere prosedyrer slik at planer blir realisert og de involverte opplever glede og tilfredstillelse i tjenesten … I noen greske sammenhenger kan ordet også ha å gjøre med å styre over penger og administrasjon.»5

At noen eller begge av disse gavene trengs for at forsamlingslivet – eller en annen kristen sammenheng – skal fungere, sier seg nok selv. Det er også verdt å notere seg at Bibelen ikke setter opp noen motsetning mellom å styre og å tjene: så lenge den som bruker disse gavene gjør det med rett motiv, kan det være en tjeneste selv åpeke ut retningen for andre

Se også Hvilke lederstiler trengs i et kristent arbeid?

Spørsmål til videre refleksjon:

• Hvilke erfaringer har du selv med å arbeide i team? Positive og negative.
• Hvilke lederskapsgaver har fått mest plass i din egen sammenheng?
• Hvilken/hvilke av de syv lederskapsgavene ligger nærmest din egen gave-utrustning?

Bibeltekster som er knyttet til temaet:

• 1 Kor 12,12–31
• Ef 4,7–16
• 1 Pet 4,10

For videre lesning:

• Body Builders – David Petts
• Discover Your God-Given Gifts – Don og Katie Fortune
• Fivefold Ministry Made Practical – Ron Myer
• Understanding the Fivefold Ministry – Matthew D. Green (red)
• Your Spiritual Gifts Can Help Your Church Grow – C. Peter Wagner
• Rätt person på rätt plats med rätt motiv – Bruce Bugbee, Don Cousins og Bill Hybels
• Ledare i Guds rike – Olof Edsinger

 

1 Les mer i boken med samme navn av Bruce Bugbee, Don Cousins og Bill Hybels.
2 Robert Clinton, The Making of a Leader (NavPress 1988), 235. (egen oversettelse.)
3 Robert Clinton, The Making of a Leader (NavPress 1988), 256 (Egen oversettelse).
4 Knud Jørgensen, Visjon og hverdag: lederskap i misjon og menighet (Verbum 1991), 81.
5 Knud Jørgensen, Visjon og hverdag: lederskap i misjon og menighet (Verbum 1991), 82