Gjennom hele kirkens historie har man derfor også sett det som viktig å gå i nærkamp med maktens fristelser. Et av de mest konkrete uttrykkene for denne kampen er faktisk det som skjer når vi blir kristne. Å være en disippel av Jesus i denne verden er det samme som å gi avkall på herredømmet over sitt eget liv – det er å la Jesus være både vår Herre og vår Frelser, og å dermed erkjenne at vi selv ikke er noen av delene. Både i spørsmålet om hvem som skal ha det siste ordet i våre liv og i spørsmålet om hvem vi skal stole for vår frelse, velger vi å bøye oss for Jesus Kristus.

Den mest grunnleggende formen for maktmisbruk kan dermed sies å være den som gjør oss selv til guder. Å leve med oss selv heller enn vår Skaper i sentrum. Og når vi gjør det, får det konsekvenser også for hvordan vi forholder oss til andre mennesker – konkret kommer dette til uttrykk ved at vi begynner å utnytte dem som befinner seg i nærheten av oss.

Vi ser på våre medmennesker som midler for våre egne mål, heller enn som mål i seg selv.

Jesus derimot, valgte motsatt vei. «Han var i Guds skikkelse,» skriver Paulus, «og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.» (Fil 2,6-8).

Det motsatte av maktmisbruk er holdninger som ydmykhet, lydighet og tjenersinn. Først og fremst overfor Gud, men også overfor andre mennesker. Som Paulus skriver i versene før de vi nettopp leste: «Ha samme sinnelag og samme kjærlighet, vær ett i sjel og sinn. Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men også på de andres. La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,2-5).

Begjæret etter mer

Men hva skal vi gjøre for å begynne å leve dette livet? Hvordan bevarer vi våre hjerter når det gjelder forholdet til makt?

Den aller enkleste måten burde jo bli å holde seg borte fra alle former for maktutøvelse. Men dette er også en veldig feig løsning – særlig hvis vi ser på hvor mye godt Bibelen har å si både om makt og lederskap. Som vi allerede har nevnt, er det også slik at det ikke finnes en eneste en av oss som kan komme unna spørsmålet om maktens fristelser. Kampen om våre hjerter er der uansett hvilke ambisjoner eller posisjoner vi ellers har.

Noe vi trenger å være spesielt oppmerksomme på, er derfor vårt begjær: begjæret etter innflytelse, etter bekreftelse, etter å eie og dominere. Det klassiske trekløveret penger, sex og makt har til felles er at det er begjæret etter mer som hele tiden risikerer å drive oss av kurs. Det er ikke uten grunn at de middelalderske klosterløftene handlet spesielt om fattigdom, kyskhet og lydighet. På alle disse områdene trenger vi aktivt å ta opp kampen om våre egne hjerter. Om ikke med klostermurer, så med bønnens, viljens og fellesskapets murer.

Akkurat som med alt annet i det kristne livet, er det selvsagt også slik at Herren selv vil gi oss kraft til å overvinne maktens fristelse. Men det betyr på den annen side ikke at det skader med litt samarbeid. Også vi trenger å velge å gjøre bibelordets prinsipper til våre egne.

For å ta noen kjente eksempler: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene.” (Matteus 7,12). Og: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.» (Matteus 22,37). Og: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22,39).

Bak disse påbudene fra vår Herre og Frelser skjuler det seg en dypere innsikt, som i utgangspunktet handler om hva vi fra begynnelsen ble skapt til.

Dypest sett er vi nemlig ikke skapt for å realisere oss selv – i stedet er vi skapt for å ære Gud.

Heller ikke er vi kalt til å være uavhengig av alt og alle – tvert imot er vi skapt til fellesskap og til å underordne oss hverandre i familien så vel som på arbeidsplassen og i den kristne forsamlingen. «Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!”, skriver Paulus (Efeserne 5,21). Og et annet sted: «Sett de andre høyere enn dere selv» (Romerne 12,10). Både gjennom å innse og å praktisere dette, kan vi bevare våre hjerter.

Makt og lederskap

Utfordringene rundt disse problemene har en tendens til å bli enda tydeligere når vi går inn i en form for lederrolle. Som ledere har vi nemlig også en formell makt over de menneskene vi leder. En sunn holdning til lederskap forutsetter derfor at vi er trygge på oss selv. Bare da kan vi motstå fristelsen til å bruke posisjonen eller innflytelsen vår til å reparere våre indre problemer. Historien har vist mange ganger at de farligste lederne har en tendens til å være ledere som har store indre problemer – de som søker makt for å kompensere for sine egne mangler.

En viktig ting for enhver leder å huske på, er dermed også at vår lederrolle betyr at vi har fått tildelt en funksjon og et ansvar – men at dette ikke betyr at vi skal legge for mye vekt på vår formelle posisjon. Igjen og igjen må vi heller minne oss om at vi er forvaltere, og at de menneskene og ressursene vi har blitt betrodd, bør ses som et lån som vi må stå til regnskap for til vår Herre.

En annen nøkkel til å opprettholde riktig perspektiv på makt som er blitt gitt oss, er å leve i fellesskap. Henri Nouwen skriver i sin bok In the Name of Jesus: «En ting står klart for meg: Fristelsen til makt er størst for dem som opplever nærhet som en trussel. Kristent lederskap utøves ofte av folk som ikke vet hvordan man bygger sunne, nære relasjoner. De har da valgt makt og kontroll i stedet.»

I samme bok skriver Nouwen: «Hva er det som gjør maktens fristelse så uimotståelig? Kanskje er makten et lettere tilgjengelig substitutt for kjærligheten og dens strenge krav. Det virker lettere å være gud enn å elske Gud, lettere å herske over mennesker enn å elske dem, lettere å eie livet enn å elske det. Jesus spør: ’Elsker du meg?’ Vi spør: ‘Kan vi sitte ved siden av deg i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side?’

Nouwens ord er tankevekkende for oss alle, uansett vår eventuelle lederposisjon. De illustrerer på en effektiv måte hva kampen om våre hjerter faktisk handler om.

En av grunnene til at makt korrumperer er rett og slett at den kan forvandles til en snarvei.

Dette skjer når den blir en erstatning for fellesskap, en erstatning for kjærlighet, en erstatning for forankring og tillit. Og når vi trer inn på denne veien, er det ofte bare et tidsspørsmål før vi selv og den sammenhengen vi er satt til å lede begynner å dø.

Åndelig livsforsikring

Av disse og andre grunner, er det lurt å ikke undervurdere maktens fristelse i våre liv. ”Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte” skrev kong David. «Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg. Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor.» (Salme 131,1-2). Og Jesus selv sier: «For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»» (Lukas 14,11).

Kanskje er det slik at vi skal se på disse og lignende bibelord mindre som påbud, og mer som en åndelig livsforsikring? For faktum står jo fast: «makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.»

Spørsmål til videre refleksjon:

• Det viktigste maktspørsmålet i hvert menneskes liv er: Hvem er min Herre? Hvordan påvirker svaret på dette spørsmålet din egen måte å utøve lederskap?
• En sunn holdning til lederskap forutsetter at vi er trygge på oss selv. Men hvordan blir vi det?
• Les de to Nouwen-sitatene igjen. Hvordan blir du utfordret av dem?

Bibelske tekster som er knyttet til temaet:

• 1 Sam 8-31
• 2 Sam 11
• Esek 28
• Matt 20,20-28
• Fil 2,1-18
• 1 Tim 3,1-13
• 1 Pet 5,1-4

Til videre lesning:

• I Jesu navn av Henri J. M. Nouwen
• Spiritual Leadership av J. Oswald Sanders
• Tre konger av Gene Edwards
• Veivisere av Magnus Malm
• Ledare i Guds rike av Olof Edsinger