«Jeg hadde blitt ganske godt kjent med Kevin på leiren, og vi hadde snakka masse om fotball, som var hans store interesse. Men plutselig, den siste ettermiddagen, på vei ned til aktivitetsløypa, slapp 12-åringen ut en stor og vanskelig hemmelighet jeg ikke var forberedt på å ta imot!»

Dette er en tenkt situasjon, men reell. Når du er leder på leir, eller i annet kristent barne- og ungdomsarbeid, så kan du komme bort i vanskelige samtaler. Hva gjør vi da? Hvordan forholde seg til vanskelige livshistorier som dumper ned i fanget på oss? Det kan være mobbing, lærevansker, ensomhet, skilsmisse, hjem med alkoholproblemer, seksuelle overgrep, for å nevne noe.

En «løsning» kan jo være at vi hele tiden unngår å snakke om annet enn helt overfladiske ting, og at vi ikke lar noen deltakere få tillit til oss… Det er selvsagt ikke veien å gå. At barn og unge får tillit til oss er grunnleggende i kristent arbeid. Tillit er ikke noe vi kan kreve, men noe vi «fortjener» gjennom måten vi opptrer på.

Vi skal være hyggelige, imøtekommende og til stede. Vi skal være opptatt av å skape et trygt miljø, en trygg ramme der vi som er ledere modellerer og viser Jesu sinnelag overfor dem vi er ledere for.

Dette ser jeg så mange steder i funksjon og det gleder meg stort! Det finnes så mange flinke og dedikerte ledere rundt omkring, og dere skal ha stor takk! Og i et sånt miljø, i denne tryggheten, så vil vi også oppleve at barn og unge åpner seg opp. Så lenge dette skjer på initiativ fra deltakerne selv, så skal vi ikke frykte åpenheten. Det viktige er at ikke vi presser frem noe, de egentlig ikke hadde tenkt å fortelle.

Hva gjør man da, når dette skjer? Under følger noen enkle huskeregler som kan være ok å ha med seg:

• Ikke bli sjokkert over det som fortelles. Du må gjerne vise at du føler med den som har opplevd noe vondt, men er du veldig sjokka, kan det gjøre det vanskelig for deltakeren.
• Bruk ørene, mer enn munnen. I en sånn situasjon skal du lytte mye mer enn du snakker. Du kan stille noen helt enkle spørsmål, bare for å sjekke at du har forstått riktig.
• Spør forsiktig om det er første gangen deltakeren forteller dette til noen. Ofte opplever vi at de som forteller noe vanskelig allerede får hjelp på hjemstedet, eller har noen voksne hjemme å snakke med.
• Er svaret at vedkommende aldri har fortalt dette til noen før, så stiller det seg litt annerledes. Da er det fint å spørre om dere kan gå til en voksen på leiren, som har mer erfaring enn det du har. På de store arrangementene våre er bønn og samtale organisert med spesielle kontaktpersoner. På mindre arrangement må dere finne en dere begge har tillit til. Du kan gjerne tilby deg å være med deltakeren.
• Hva om deltakeren ikke vil gå videre til en annen voksen med dette? Da kan vi heller ikke gjøre det. Men det du kan gjøre, er å snakke med én annen voksenleder og lufte saken med han eller henne. Da er det viktig at du anonymiserer hvem dette er, men forklarer saken, og spør om råd.
• Ikke snakk med andre enn den ene ansvarlige lederen, om dette – selv om du anonymiserer! Plutselig er det noen som skjønner hvem dette er, og taushetsplikten er brutt.

NB: Dersom noen under 18 år forteller om overgrep, har vi PLIKT til å melde dette videre til politi og eventuelt barnevern. Men igjen – rådfør deg med en ansvarlig på leiren eller arrangementet og ikke gjør noe på egen hånd.

«Nå får jeg litt panikk!»

Du trenger ikke få panikk! Ikke tenk at du ikke skal være åpen og imøtekommende med deltakerne av frykt for at de skal fortelle deg noe. Vær deg selv, og be til Gud om at du må være forberedt på å ta det som kommer. De aller fleste vi er sammen med bærer ikke på sånne ting, men noen gjør det. Og hos oss skal de også ha det trygt og godt, og kunne samle gode opplevelser de kan leve på videre. Dette er du med på å gi de! Så vær deg selv og tjen Jesus og dine medmennesker med de egenskapene, den munnen og de to ørene du har fått utdelt.