Men både da og nå (og særlig da!) kan misjonærkallet være sammenkoblet med store bekymringer. Livet som misjonær fører nemlig med seg flere store oppofringer.

• Man forlater tryggheten i den egne kulturen.
• Man må lære et nytt språk.
• Man får nye økonomiske rammer.
• Man fører familien inn i situasjoner som kan få konsekvenser for oppveksten til ens egne barn.

For de fleste kristne er det på grunn av dette en stor avgjørelse å ta, det å bli misjonær.
Spørsmålet er: hva må vi vite før vi kan ta dette valget? Hvor tydelig eller sterkt må kallet være? Og hvordan kan vi få dette kallet?

I en kort artikkel som dette er det umulig å gi et inngående svar på disse spørsmålene. Så allerede nå vil jeg vise til artiklene «Hva vil Gud med mitt liv?» og «Kallet – hva er det?» hvor jeg går gjennom et antall grunnleggende ting som berører disse spørsmålene.

Det er selvfølgelig også slik at misjonærtjenesten har blitt forandret i løpet av de siste årene hvis man sammenligner med hvordan det var før. Det er også stor forskjell på
pionerstjenesten og et mer administrativt eller forvaltende misjonæroppdrag. Men la meg si noen ord om det spesifikke kallet til internasjonal misjonærtjeneste – hva det innebærer og hvordan vi kan få kallet.

Misjon gjelder alle kristne

Det første som kan være nødvendig å si er at misjon gjelder alle kristne. Å være misjonær betyr «å være utsendt» (apostello på gresk). Selv om det kun er en minoritet av alle kristne som kan være ansatt i en kirke eller en misjonsorganisasjon, er det ytterst sett Herren selv som sender ut sitt folk. Jesus sier: «Som Far har sendt meg, sender  jeg dere.” (Joh. 20:21) og «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt. 28:19). Misjonærkallet er altså ikke forbeholdt en minoritet av de kristne. Vi er alle misjonærer – enten det er hjemme eller ute.

I forbindelse med dette kan man også si det på denne måten: Hvis vi ikke har lyst til å vitne om Jesus med våre liv hjemme i Norden, så bør vi neppe reise et annet sted i  verden for å vitne! Hvor vi enn befinner oss så bør vår kristne tjeneste vokse frem fra en nær og personlig relasjon til Herren. Selv om det kan være enklere å frigjøre seg fra sine gamle begrensninger når man kommer i et nytt miljø og med en ny type oppdrag.

Et spørsmål om motiver …

Vi bør altså på generell basis tenke over våre motiver.

Tjener vi våre medmennesker for at vi tror at vi på den måten skal få deres (og kanskje Guds) anerkjennelse?

Vitner vi om Jesus for medmenneskene våre for å dempe vår dårlige samvittighet, ettersom vi vet at det er det vi som gode kristne burde gjøre?

Reiser vi til misjonsmarken for å vise at vi definitivt ikke er noen lunkne Ola og Kari Nordmann, men hengivne og radikale Jesusdisipler?

Jeg sier selvfølgelig ikke at det er bedre at vi ikke tjener medmenneskene våre, at vi ikke vitner for kollegaene våre eller at vi ikke velger å leve på en hengiven og radikal måte. Men felles for alle disse holdningene er at hvis vi tjener Gud med disse og lignende motiver, da kommer vi etter hvert til å få en alt større tomhet inni oss. Vi kommer til å miste troens hvile. I forlengelsen av det risikerer vi også å bli sinte på og skuffet over Gud, ettersom vi i praksis forveksler vårt misjonærskall med hva som burde være grunnsteinen for vår tro: Guds kjærlighet og nåde til alle sine barn.

Sagt på en annen måte: med våre handlinger prøver vi å få til den hvile, den kjærlighet og den hengivenhet som bare Herren selv kan føde inn i våre liv. Og da risikerer vi å bli desillusjonerte – vi blir kalde på innsiden, ettersom våre oppofringer for misjonen egentlig var en måte for oss å kompensere for vår mangel på hvile i Guds nåde.

… og om holdninger

Dette var kanskje ikke så morsomt å lese. Skulle ikke denne artikkelen handle om kallet til å bli misjonær? Joda, vi kommer til det, men før det vil jeg altså bruke anledningen til å rydde vekk litt «søppel» som kan ligge i veien for den misjonærtjeneste som Herren utfordrer noen av oss til å gå inn i.

Vi kan for et øyeblikk går vekk fra spørsmålet om motiver og snakke litt om våre holdninger. Hvilket bilde har vi egentlig av hva det innebærer å være kalt av Gud? Tenker vi at om vi virkelig er kalt til en spesiell type tjeneste så kommer alle dører til å åpne seg for oss og livene våre til å bli enkle og ukompliserte? Jeg nekter ikke for at et uttrykk for at vi er kalt kan være nettopp det at dører som tidligere så ut til å være stengt plutselig åpner seg – noen ganger på en overnaturlig måte. Jeg har selv vært med om dette et antall ganger. Men å være kalt er fortsatt ikke det samme som at alt skal gå greit og være enkelt. Les hva Jesus sier i utsendelsestalen i Matteus 10 om du er  sikker på dette: «Jeg sender dere ut som sauer blant ulver.» (Matt. 10:16) og «Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld.» (Matt. 10:22).

Det store spørsmålet ved kallet kan altså ikke være «kommer det til å bli enkelt?» men «er det riktig?». For å forstå dette er det også viktig at vi er klar over at vårt primære kall som kristne ikke er å ha fremgang eller i alle situasjoner gå den enkleste veien. Det er i stedet det å være tro til vårt kall uansett omstendighetene for øvrig. Å gjøre det som er riktig.

Noen har retorisk spurt: «Hvordan har det seg at Gud kaller så mange pastorer til å søke tjeneste i de kule og hippe storbymenighetene hvor det er høy lønn, mens det er veldig få søkere til de betydelig mer krevende stillingene på bygda?». Dette er et spørsmål som er verdt å tenke på. Og mens vi gjør det kan vi minne oss selv på at når vi velger å si ja til vår Mester, da er det samtidig han som må ta ansvar for resultatet. Om vi har fremgang eller ikke er med andre ord ikke noen målestokk på om vi har vært tro mot Gud eller ikke. Guds rike er et rike hvor ting er snudd på hode, og det er bare Gud selv som kan bestemme hvilke resultater våre anstrengelser skal få.

Noen ganger kan det jo faktisk være slik at ting som i våre øyne ser bra ut ikke er verdt veldig mye i Guds øyne – og omvendt. Om ikke annet så av den grunnen er det viktig å ikke trekke for raske slutninger om forholdet mellom kall og resultater av arbeid.
Det er også slik at vi mange ganger overvurderer hva vi som misjonærer kan forventes å få til i løpet av et år – mens vi undervurderer hva vi kan få til stand i løpet av fem år. Dette gjelder både hjemme og borte, og internasjonal virksomhet krever ofte lang og utholdende tjeneste for at arbeidet skal bære bestående frukt.

Tilbake til kallet

Slik jeg ser der er det også derfor som spørsmålet om kallet er så viktig. Det holder ikke med at det virker gøy eller spennende. Det er heller ikke nok at man identifiserer et behov og tenker «det burde man gjøre noe med». Det er dessverre ganske vanlig å tenke på denne måten i kirken. Når motgangene møter oss – når prøves i vår tro og utholdenhet – er det nemlig kun om vi er bevisst på at vi gjør det vi er kalt til som vi kan forbli tro i tjenesten. Kallet bærer oss gjennom dødsskyggens dal, for vi vet at «Trofast er han som kaller dere til dette. Han skal også fullføre det.» (1 Tess. 5:24).

Ok. Men hvordan vet vi da om vi er kalt eller ikke? Gud kan selvfølgelig tale til oss på mange forskjellige måter. Han kan tale til oss gjennom tankene og følelsene våre. Han kan tale gjennom andre mennesker eller gjennom profetiske hilsener. Eller kanskje en kombinasjon av alt dette. Noen har definert følelsen av at Herren kaller oss som at vi  vet at vi vet at vi vet» at en spesifikk ting er Guds plan og vilje. Dette er selvfølgelig ikke en eksakt vitenskap. Men ofte kan det være til hjelp at vi tar et første skritt – for eksempel ved å kontakte en organisasjon som vi opplever at vi er kalt til å jobbe for. Hvis vi da får et positivt gjensvar, og om vi fortsatt føler en indre fred over beslutningen, er det et godt tegn.

Dette innebærer også at det er viktig at vi ikke lar noen andre tvinge oss til å tro at vi er kalt til en spesifikk form av misjon, om vi faktisk ikke er det. Det kan for eksempel hende at en misjonsinspirator er så ivrig til å få mennesker «hektet» at han eller hun sier ting som «hvis du ikke har noe annet å gjøre så er det sikkert dette som Gud har kalt deg til» eller «hvis du ikke har noen gode argumenter imot det, så er planen sikkert at du skal bli misjonær».
Enda verre er det når mennesker prøver å «hjelpe» Gud og finner på at Gud har talt profetisk om noe han ikke har sagt. Denne type tiltak forårsaker kun uorden for de som blir berørt av det, for Gud blir ikke hjulpet av at vi manipulerer hverandre til tjeneste. Det betyr ikke at det er uordenen som er problemet. Tvert imot er det ofte slik at Guds tale snur opp ned på våre tidligere prioriteringer! Men manipulasjon kan aldri høre hjemme i Guds rike.
La oss altså be at Gud skal gi oss klarhet i hva som er hans spesifikke kall for våre liv. Og la oss be om tro og frimodighet slik at vi våger å gå den dagen han oppfordrer oss å – helt eller delvis – skifte spor i livet. «Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden”, sier Jesus (Joh. 3:8)

Spørsmål for videre refleksjon:

• Har du følt en lengsel etter å utføre en internasjonal misjonærtjeneste? Hva har du i så fall gjort med denne lengselen?
• Hvilke motiver driver deg i din kristne tjeneste og i ditt vitnesbyrd for andre?
• Kallets store spørsmål er ikke: «er det enkelt?» men: «er det riktig?». Hvilke konsekvenser kan dette få i ditt eget liv?
• Pleier du å sette likhetstegn mellom kall og behov? Hvilke konsekvenser har dette i så fall fått?

Bibeltekster som knytter an til temaet:

• Jesaja 6,1–8
• Jeremia 1,4–10
• Esekiel 2,1–3,21
• Matteus 10
• Matteus 28,18–20
• Apostlenes gjerninger 9,1–16
• Apostlenes gjerninger 10
• Galaterbrevet 1,11–24