Fordypning: Lederens indre liv

I den første salmen i Salmenes bok, leser vi: «Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.» (Sal 1,1-3).

Disse ordene kan bli sett på som en beskrivelse både av det kristne livet generelt og av hvordan et godt kristent lederskap kan tenkes å fungere. For å kunne tjene mennesker på en god måte i det synlige, trenger vi ganske enkelt å være forankret også i det skjulte. Vi trenger å ha røtter som henter liv og næring fra den sanne Kilden  -fra det levende vannet som bare Jesus selv kan gi oss (se Joh 4,14; 7,37-39).

Relasjon før prestasjon

Sannheten i dette går som en rød tråd gjennom hele Guds ord. «Bli i meg, så blir jeg i dere,» sier Jesus. «Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg» (Joh 15,4). Hvis vi som kristne – og dermed også som kristne ledere – vil at våre liv skal handle om noe mer enn bare oss selv, trenger vi derfor å gi plass for å «fylle opp tanken» med det som har med Gud og hans rike å gjøre. For å «gi som gave det dere fikk som gave» (Matt 10,8), må vi ta tid til å være sammen med den Gud som er alle gode gavers giver (jf Jak 1,17).
En viktig konsekvens av dette, er at det mest sentrale i en kristen leders liv aldri kan være hva han eller hun produserer, men hva han eller hun mottar. For at våre egne tanker, egenskaper og ambisjoner ikke skal stå i veien for det som er Guds tanker, egenskaper og ambisjoner, trenger vi ganske enkelt å finne vår hvile og forankring i hva Herren har gjort for oss – ikke i hva du og jeg skal kunne gjøre for ham. Relasjon må gå foran prestasjon.

Å la seg bli elsket

En av de viktigste erfaringene i en leders indre liv, burde derfor også beskrives som å la seg bli elsket av Herren. Å slappe av og ta imot av den uendelige kjærlighet som Gud har vist oss alle gjennom sin Sønn Jesus Kristus. Ikke bare som en intellektuell øvelse, men som en erfaring som på en dypere måte får prege vårt forhold til Herren. Vi får falle på kne for Faderen, og vi får undre oss over at «verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom 8,38-39).

Dette er spesielt viktig med tanke på det sterke avtrykket Guds kjærlighet trenger å få sette på våre liv som kristne. Som Jesu disipler er vi alle kalt til å ha en «tro som er virksom i kjærlighet» (Gal 5,6). For at dette skal bli noe naturlig, og ikke bare en tung byrde, trenger vi å ha direkte kontakt med den Gud som er kjærlighetens kilde. «Vi elsker fordi han elsket oss først» (1 Joh 4,19).

Bekreftelse fra Gud

Guds kjærlighet er også den erfaringen vi som kristne trenger å hente vår dypeste bekreftelse i. Hvis ikke, risikerer vi nemlig å på en feilaktig måte bli avhengig av dem som er rundt oss. Og siden folks meninger før eller senere kommer til å havne på kollisjonskurs med det Herren selv har åpenbart for oss i sitt ord, kommer vi på den måten til å gå oss vill i vårt åndelige lederskap. Som Jesus selv sier det: «Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?» (Joh 5,44).
Det profetiske kallet som hviler over hver troendes liv, og som vi som ledere har et særlig stort ansvar for å forvalte, krever at vi setter Jesus og hans Ord høyere enn både vår tidsånd og våre egne favorittideer. Og for at vi i lengden skal orke dette, trenger vi å være godt forankret i fellesskapet med Kristus. Det er i møte med ham, heller enn i møte med mennesker, vi trenger å hente vår bekreftelse. Det er i hans Ord, heller enn i andre folks oppmuntringer, vi må ha vår glede.
Alternativet til dette er for de fleste av oss å gå på kompromiss. At vi ikke lenger gir Herren vår udelte tilbedelse, men lar oss bli fanget av denne verdens trender, verdier og lojaliteter. Dette vil igjen gjøre oss mye mindre rustet til å fungere som åndelige ledere i den verden som har vendt sin Skaper ryggen.

Å lytte til Herren

En annen sentral dimensjon ved en leders indre liv er å ta tid til ulike måter å lytte til Herren. «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere,» sa Jesus. «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.» Og så legger han til: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn «(Joh 15,14-16).

Vi kan sikkert få litt ulike assosiasjoner når vi hører et slikt uttrykk som å «lytte» til Gud. Både Bibelen og erfaringen viser oss at dette er noe som kan skje på forskjellige måter (Se artikkelen ”Hva vil Gud vil med mitt liv?”). Men det grunnleggende er likevel at Herren ønsker å snakke til alle sine barn. Grunnleggende er det også at den mest avgjørende åpenbaringen av hva som er Guds vilje, er den vi møter i hans eget ord.

I denne sammenheng er det viktig å si at vi ikke skal lese Den hellige skrift bare for å lære oss ting om Gud og hans vilje. Vi skal også lese dem for lære å kjenne ham – og for på dypet å bli preget av hans personlighet. Både som disipler og som ledere er vårt kall å bli mer og mer lik Jesus (se Fil 2,5), og dette innebærer at vi hver dag lar oss «smitte» av det som ligger på hans hjerte. Vår bønn i møte med Kristus kan rett og slett være at det som er hans nød også blir vår nød, og at det han gleder seg over også blir vår glede.

De fire b-ene i en leders liv

En annen måte å forklare dette på, er at vi som kristne ledere trenger å være forankret i det som ofte kalles «de fire b-ene». Altså: (inspirert av den første forsamlingen ifølge Apg 2,42): Bibelen, bønnen, brødrefellesskapet og brødsbrytelsen. For å ta det hele område for område:

Som kristne ledere trenger vi å leve i Ordet
I Bergprekenen taler Jesus om to menn som bygde hvert sitt hus. Den ene av dem bygget huset sitt på fjell. «Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell” (Matt 7,25). Den andre mannen derimot, bygde huset sitt på sand. Og uværet kom. «Da falt det, og fallet var stort.» (Matt 7,27).

Prinsippene fra denne lignelsen er akkurat like sanne i det kristne lederskapet, som i livet generelt. Apostelen Paulus taler om at vi som troende kan bygge videre på Jesu forsoningsverk «med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm» (1 Kor 3,12). Hvis vi som ledere ønsker å være med i prosjekter som er av evig verdi, må vi derfor ta til oss disse åndelige sannhetene. Vi trenger å leve i og av Guds ord, og vi trenger å fylle opp tanken med den åpenbaringen som Herren selv har gitt oss i Den hellige skrift.

Som kristne ledere, trenger vi å leve i bønnen
Bønn er det troende menneskes åndedrett. Vi puster inn Guds nærvær og liv, og vi puster ut våre bekymringer og vår ensomhet. Men bønnen er også et sted der vi – akkurat som i spørsmålet om Bibel-ordet – blir smittet av de tingene som ligger på Guds hjerte. I bønnen får vi løfte blikket for å se på det som hører til Gud og hans rike, og vi får bli fylt av tro på hans løfter til hver enkelt av oss.

I Herrens bønn får vi et mønster for den kristne bønnen, som må få sette sitt preg også på vårt egen bønneliv. Først oppfordres vi til å vende blikket mot det himmelske, men også mot Gud og hans ære. «Vår far i himmelen, la navnet ditt helliges.» Deretter oppfordres vi til å be om at det som er Guds gode vilje skal skje også nede på jorden. «La riket ditt komme.» Først etter det blir vi bedt om å skifte fokus til hva som er våre egne behov. «Gi oss i dag vårt daglige brød.»

Når denne rekkefølgen får sette sitt preg på vår personlige møte med Herren, så vi er som trær plantet ved rennende bekker. Vi får et rotsystem i det skjulte som setter sitt preg også på vår synlige tjeneste.

Som kristne ledere, trenger vi å leve i det kristne fellesskapet
Til slutt trenger vi som åndelige ledere å ha en forankring i det kristne fellesskapet. Menigheten er Guds viktigste plattform for å handle i denne verden, og hvis vi med våre liv som ledere vil gjøre en varig forskjell for Guds rike, trenger vi å ha en relasjon til det som er Kristi kropp på jorden (se Kol 1,18). Videre trenger vi å ha folk rundt oss som kan snakke inn i våre egne liv, og på den måten kan komme både med veiledning og oppmuntring og formaning. Vi trenger å lytte til forkynnelse av andre enn oss selv, og vi trenger å ta imot Guds hellige nattverd.

Spørsmål til videre refleksjon
  • Hvordan kan du bli mer grunnfestet i din identitet i Kristus?
  • Hvordan kan du bli mer avhengig av anerkjennelse som kommer fra Gud – og mindre avhengig av den som kommer fra mennesker?
  • Hva ser ditt eget forhold til de fire b-ene ut?
Bibelske tekster som er knyttet til temaet
  • Matt 7,24-27
  • Joh 10,1-5
  • Joh 15,1-11
  • Joh 21,15-19
  • 1 Kor 3,10-13
For videre lesning

De stumme bildene: om den livslange vandringen fra bilde til virkelighet av Magnus Malm
Veivisere av Magnus Malm
For travel til ikke å be av Bill Hybels
Veier til glede av Richard Foster
I Jesu navn av Henri J M Nouwen