Hvis du registrerer deg og logger deg på vil du få mer ut av dette nettstedet. Les mer her!

Fordypning: Hvem er herre i ditt liv?

I Bibelens tredje kapittel skildres noe som har fått ødeleggende konsekvenser for hele
den verden som Gud har skapt – nemlig det første syndefallet.

Det som denne fortellingen handler om er ikke i første omgang en frukt i en gammeldags
hage. Isteden kan man si at det som Adam og Eva stilles ovenfor er en test som har med
deres tro og tillit å gjøre:

  1. Enten kan de stole på Gud og ha han som sin Herre og Frelser
  2. Eller å stole på seg selv eller en annen makt eller kraft for å skape trygghet i sine
    liv.

Det som djevelen fokuserer på når han forleder de første menneskene er det dypt
menneskelige behovet for å oppleve at man har kontroll over tilværelsen. Fristelsen som
Adam og Eva stilles ovenfor handler altså ikke så mye om en spesifikk kunnskap, men
mer om muligheten til å kunne skille mellom godt og ondt uten først å trenge å gå
omveien om Gud. Det er akkurat dette som har en så sterk forlokkende kraft, ikke bare på
dem, men på mennesker til alle tider: Å være helt og holdent selvstendige, helt og
holdent uavhengig både av Gud og av andre mennesker.
Problemet er bare at vi var aldri skapt for en sånn tilværelse. Det sant menneskelige er
isteden å si ja til sin avhengighet av Gud. Det sant menneskelige er også å leve i
fellesskap med andre mennesker, noe som ikke minst uttrykkes i Det nye testamentets
ord om menigheten.
I Bibelen kan vi lese at da Adam og Eva spiste av den forbudte frukten ga de andre- og
mye mørkere- krefter en inntreden i vår verden. Og ikke minst like viktig: de ble selv en
del av dette mørket. Som apostelen Paulus uttrykker det: «Dere var en gang døde på
grunn av misgjerningene og syndene deres. Dere levde i dem på den nåværende verdens
vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de
ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot
oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre»
(Ef. 2,1-3).
I praksis innebærer dette at Bibelen lærer oss at det verste som overhodet kan skje oss
mennesker er å bli overlatt fullstendig til oss selv. Og den største løgnen av dem alle er
at vi kan leve i denne verden som om vi var våre egne herrer. Men allikevel er det altså
akkurat dette som vi så ofte innbiller oss. Vi gjør det gjennom å la våre liv ha sitt
sentrum i oss selv – i våre hensikter, våre ønskemål, våre følelser – i stedet for i Guds
hensikter, Guds ønskemål og Guds følelser. Med Martin Luthers ord har vi gjennom
synden blitt «innkrøkte i oss selv».
Dermed er det ikke sagt at det skulle være feil å være lydhør for sine egne tanker og
behov. Problemet er isteden at vi helt siden syndefallet forsøker å gjøre oss selv til våre
livs sentrum, i stedet for Gud. Våre liv begynner å kretse omkring me, myself and I, og når
vi lar dette skje blir vi mer og mer blinde for hva som virkelig betyr noe. Vi fokuserer
mer og mer på oss selv – og mindre og mindre på skaperen av himmel og jord.

En kopernikansk revolusjon

For å oppsummere kan man si at det her innebærer at det viktigste spørsmålet for
ethvert menneske på jorden kan formuleres slik: ”Hvem tilber vi/ hvem gir vi vår
tilbedelse?” Legg merke til at jeg ikke skriver ”om” vi gir noen (eller noe) vår tilbedelse –
men ”hvem” som får denne plassen i våre liv. Det finnes nemlig ikke noen nøytral sone
når det gjelder dette. Enten tilber vi Gud, oss selv eller noen annen makt eller kraft. Og
det som avslører hva vi tilber er normalt sett det som opptar vår måte å tenke på,
snakke på, handle på og prioritere.
Et bilde som man i blant har brukt for å forklarer hva dette handler om er det som
astronomen Kopernikus oppdaget på 1500-tallet. Fram til Kopernikus sin tid anså så
godt som alle europeere at det var solen som snurret rundt jorden, ikke tvert imot.
Allerede på 100-tallet e. Kr. hadde en matematiker ved navn Ptolemaios skapt et system
som gjorde det mulig å forutsi både sol- og måneformørkelser, og i 1400 år hadde man
tatt for gitt at Ptolemaios måtte ha rett også når det gjaldt et annet aspekt av hans
astronomiske system; at det var jorden som sto i sentrum av universet.
Selv om man hadde gjort flere mindre justeringer av Ptolemaios modell i tidenes løp
hadde man aldri våget å ta det store og avgjørende spranget som Kopernikus gjorde:
nemlig å sette solen i universets sentrum i stedet for jorden. Når dette så skjedde var det
derfor en revolusjon av hele det verdensbildet som fram til da hadde preget Europa.
På samme måte kan man si at det er med oss alle. Vi kan selvsagt forsøke å lappe på det
som er vårt opprinnelige verdensbilde, der det er vi heller enn Gud som sitter på tronen
– der det er vi som er våre egne herrer. Men det som Bibelen kaller oss til er en
revolusjon av samme storhet som den som Kopernikus tok initiativet til. Vi trenger alle å
gå fra å ha oss selv i sentrum for våre liv til å la Jesus være vår Herre og Frelser.
Omvendelse og lydighet
Jesus snakker om dette allerede i sin første tale: ”Tiden er inne, Guds rike er kommet
nær” sier han. ”Vend om og tro på evangeliet!” (Mark 1,15). Også i andre ting valgte Jesus
å sette seg selv i sentrum for sine disiplers liv. ”Følg meg”, sa han til dem som uttrykte en
interesse for hans lære. Å være kristen handler om å la Jesus selv være vår veileder
gjennom livet. Å si ja til vår avhengighet av han. Å adlyde han i alt som han har kalt oss
til.
Dette er et tøft budskap i vår egen tid. Hele vår kultur har en tendens til å steile når noen
snakker om lydighet. Eller enda verre: underordning. Den drøm som hele tiden
forkynnes er i stedet den om det hele og fullstendig ”frie” individet; det mennesket som
kan gjøre hva hun selv vil, og som ikke trenger å ta noen hensyn til andre. Uttrykt på en
annen måte: Det mennesket som lever som sin egen herre. Eller, som det ofte formuleres
i dag: Hver og en har sin egen sannhet. Altså akkurat det som slangen lokket Adam og
Eva med i hagen…
Men Jesus vil altså lede oss i en annen retning. ”Om dere elsker meg holder dere fast ved
mine bud”, sier han (Joh. 14,15). Eller sagt med Ordspråkenes ord: ”Stol på Herren av
hele ditt hjerte, støtt deg ikke til din egen innsikt! Tenk på ham hvor du enn ferdes, så
gjør han stiene dine jevne. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vend deg bort fra
det onde! Det blir til helse for kroppen, en styrkedrikk for marg og bein” (Ordspr. 3,5-8).
Derfor trenger vi alle å bestemme oss på et eller annet tidspunkt. Det er fullt mulig å ha
Jesus bare som vår venn. Kanskje som vår rådgiver, som vi iblant lytter til og iblant
blåser i. Eller som fungerer som en trøst når vi har det vanskelig, en koseklut å ty til når
vi er lei oss. Jesus både kan og vil være disse tingene. Men mer enn alt dette vil han være
vår Herre og vår Frelser. Det er nemlig først når han får være det at han kan forandre
våre liv på dypet.

Nåde eller prestasjon

Som syndere tenker vi lett at det er gjennom å klare oss selv at vi finner vår verdi som
mennesker. Vi bygger vår identitet på det som vi presterer i vår egen kraft. Men Bibelen
taler i stedet om et liv som har sin basis i Guds nåde – altså i Guds ufortjente gaver til oss
mennesker. I samme kapittel som vi tidligere leste fra Efeserbrevet skriver Paulus: ”For
av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler
ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv” (2,8-9). Når vi tar imot Guds nåde
kalles vi inn i et liv der det er Jesus, og ikke vi selv, som står i sentrum. Der det er han
som er Herre, og der det er han som setter sitt preg på hva vi tenker, sier og gjør. Som
Paulus fortsetter i sin tekst: ”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger,
som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (2,10).
Bibelens budskap er da altså at det er gjennom å bøye oss for vår skaper at vi blir
opphøyd. Det er gjennom å gjøre oss avhengige av Herren som vi får del i hans
velsignelse, og det er slik vi finner vår sanne livs mening.
Jesus snakker på et sted om disippelskap som å bygge et tårn. Innen vi i det hele tatt
begynner å bygge, sier han, trenger vi å være sikre på at vi har det som kreves for å også
kunne fullføre bygget (se Luk. 14,28-30). Og det som avgjør om vi har det som kreves er
hva slags grunnmur vi har lagt – om det handler om våre egne prestasjoner eller Jesu
prestasjoner; om vi lar oss selv eller Jesus være herre over vårt byggverk.
Jesu kall til å la han være vår Herre og Frelser er det mest avgjørende som vi noensinne
kan stilles ovenfor. Det er også et valg som er tenkt at skulle prege hele vår
livsinnstilling. Om vi går feil her, kommer vi til å miste poenget også med alt det andre.
Og det gjelder både som disipler og som ledere.
”Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger”, skriver Paulus. ”Ingen kan
legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger
på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang
vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den
åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er” (1. Kor.
3,10.13).
Disse ord har betydning også for oss i dag. Mer enn noe viser de hvorfor det er så viktig
at vi har Jesus som vår virkelige Herre. På dommens dag kommer det til å vise seg om vi
har bygget med oss selv eller med Jesus som våre livs sentrum. Og allerede her og nå har
kallet gått ut. Allerede i dag kan vi få velge å ta imot Jesus som vår Herre og Frelser – og
videre fortsette å vandre i den avhengigheten til han og hans vilje som Det nye
testamentet snakker om.

Spørsmål til videre refleksjon

  • Hvem er herre i ditt liv?
  • Synden gjør at vi blir «innkrøkt i oss selv», sier Martin Luther. Hvilke uttrykk får
    dette i ditt liv?
  • Hva er forskjellen mellom å bygge sitt liv på sin egen visdom, sin egen kraft og
    sine egne prestasjoner- sammenliknet med å bygge det på Guds visdom, Guds
    kraft og Guds handlinger for vår skyld?
  • Hvordan kan vi utøve et lederskap som bygger i større grad på hva som ligger på
    Guds hjerte enn på våre egne tanker og ambisjoner?

Bibeltekster tilknyttet temaet

  • Mos 3
  • Matt 6,19–34
  • Mark 1,1–20
  • Luk 14,25–35
  • Joh 5,44
  • Kor 1,26–3,23
  • Åp 13,10

For videre lesning:

  • Disippelliv: Et gjennomtenkt, velprøvd gruppeopplegg – et praktisk verktøy for
    disippelgjøring av Greg Ogden
  • Følg meg: Kalt til å dø – kalt til å leve av David Platt
  • Seier på Guds måte: Å gjøre Jesus til herre av Loren Cunningham
  • Etterfølgelse av Dietrich Bonhoeffer
  • Bli det du ber av Shane Claiborne
  • The Christian Atheist: Believing in God but Living As If He Doesn’t Exist av Craig
    Groeschel

Dersom du ikke får opp program for gruppesamling til dette temaet, kan det være fordi du ikke er logget inn.