En grunnleggende sannhet om Gud

Beskrivelsen av Gud som Far dukker allerede opp i det gamle testamentet. «Men nå, Herre, Er du vår far», står det i Jesajas bok. «Vi er leire, du er den som former oss, alle er vi verk av din hånd» (Jes 64,7). Og i Salmenes bok: «Som en far er barmhjertig mot sine barn, er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham» (Sal 103,13). På tross av dette var beskrivelsen av Gud som Far ganske uvanlig på Jesu tid. Og slik er det for eksempel også i Islam i dag. For en rettroende muslim er det mer eller mindre utenkelig å snakke om Gud som sin himmelske pappa. Det blir for personlig og intimt, og det er heller ingen beskrivelse av Gud som finnes nevnt i Koranen. Jesus, derimot, har ingenting imot å snakke om Gud på en slik måte. Når vi leser de fire evangeliene ser vi at Jesus hele tiden brukte tid med sin Far i himmelen. Jesus ba til han, og han forventet seg alt godt fra han.

Vi ser også at Jesus i alt valgte å være lydig mot sin Fars vilje, og at han aldri valgte å gjøre noen ting uten å først ha lyttet til hva som lå på Gud sitt hjerte. «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser sin Far gjøre. Det Far gjør, det gjør også Sønnen» (Joh 5,19). Jesu kjærlighet til Faderen gjorde at han til og med gikk i døden for denne verdens skyld. «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg» Men la ikke min vilje skje, men din» (Luk 22,42).

Jesus oppfordrer oss som er hans disipler til å ha det samme forholdet til Gud. Den bønnen som vi bruker heter jo «Vår Far» og innledes med ordene: «Vår far i himmelen. La ditt navn helliges. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden, slik som i himmelen.» Altså den samme holdningen til Gud som Jesus selv hadde og viste da han var i Getsemane. Og av bønnen ser vi også viktigheten av: en fortrolighet og en forventing til Gud som handler om at Gud er en Gud som ønsker å velsigne oss. Som det uttrykkes i Jesu Bergpreken: «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» (Matt 7,11).

Brister i våre bilder av Gud

Dessverre er dette ikke noe selvsagt bilde av hvordan Gud er blant oss mennesker. Allerede i syndefallsfortellingen kan vi lese om hvordan de første menneskene gjemte seg i skam for sin Skaper. De ble redde for Gud, og dermed fikk de også et forvrengt eller feilaktig bilde av hvem Gud er. De fikk bildet av Gud som upålitelig – som uberegnelig og uberettiget streng. Eller som en adskilt og uinteressert Gud som ikke bryr seg om hva som skjer med oss mennesker.

Dessuten er det sånn at vi også har tendenser til å dra slutninger om hvordan Gud er, ut i fra våre egne erfaringer. Det blir spesielt tydelig ut i fra relasjonen til våre foreldre, og aller tydeligst blir det ut i fra vår relasjon til vår jordiske far. Det finnes mengder av mennesker som gjennom historiens løp har fått problemer med sin relasjon til Gud, helt enkelt fordi de har hatt problemer i relasjonen til pappaen sin. Den måten mennesker kommer til kort blir altså overført videre til Gud selv, og vi blir mistenksomme og skuffet også i relasjonen til den Guden som har skapt oss alle sammen.

Nå skal det i og for seg sies at det ikke bare er feil at vi gjør koblinger mellom Gud og våre jordiske foreldre. En av Guds tanker med familien og ekteskapet er nemlig at våre foreldre skal på noen måter være en refleksjon av Guds eget vesen. Som Paulus skriver i Efeserbrevet: «Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord» (Ef 3,14-15). Men ettersom alle jordiske foreldre har sine brister, kommer denne koblingen alltid til å være ufullkommen. Og akkurat derfor synes det å være et allment fenomen at vi både som ungdommer og voksne går rundt og «søker» etter den bekreftelsen som vi fra begynnelsen savner fra våre jordiske foreldre – og ikke minst fra våre fedre. En lengsel og et savn som våre foreldre ikke kunne leve opp til.

Jesus åpenbarer Far for oss

Men midt i denne lengselen kommer Jesus til verden for å møte oss. Han kommer for å åpenbare Far for oss. «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er» (Joh 1,18). Eller med Hebreerbrevets ord: «Han er utstrålingen av Gud herlighet og bildet av hans vesen» (Hebr 1,3).

Og sammenfatningen av dette er altså at om vi vil vite mer om hvem Gud er – Faderen, sønnen og den hellige ånd – da skal vi se på Jesus! Men ikke bare sånn at Jesus som person åpenbarer Guds egenskaper. Nei, hele Jesu liv var preget av det fellesskapet som fantes mellom han og den øvrige treenigheten. Som vi akkurat leste: Jesus verken sa eller gjorde noe uten å først ha fått et klartegn fra sin Far i himmelen. Så når Jesus helbredet de syke, når han reiste de døde, når han oppmuntret motløse, når han inkluderte de som var falt utenfor … så ga han et bilde av hvem Gud selv er!

Ut fra dette må altså spørsmålet til deg og meg være: Hvilket bilde har vi egentlig av Gud som Far? Er det det bildet som Jesus gir oss, eller er det noe helt annet?

Er det kanskje Adam og Eva sitt bilde, når de gjemmer seg i skam for en Gud som de ikke våger å blotte sin nakenhet for? Er det kanskje et redselsbilde, som aldri riktig tørr å stole på Herren, og som gjør at vi gjemmer oss så fort vi vet med oss selv at vi har gjort noe som ikke er i tråd med Guds vilje? Er det et vantro bilde, som mistror både Gud og han løfter, og som får oss til å klage mot himmelen så fort det skjer noe med oss som vi ikke liker? Er det dommens bilde, som vil få det til at Gud i grunnen er en hensynsløs tyrann som er mest ute etter å ta oss? Er det det mangelfulle foreldrebildet, som gjør at vi aldri helt tørr å stole på at Gud faktisk mener alvor når han sier at han elsker og bekrefter oss på dypet?

Den bortkomne sønn

I en av de mest kjente lignelsene i Bibelen maler Jesus opp bildet av hvem Gud er som han har kommet hit til verden for å åpenbare. Den bruker å gå under betegnelsen «den bortkomne sønnen» og står i Lukasevangeliets femtende kapitel. Jeg tror at vi har mange som kan kjenne seg igjen i sønnen i denne historien. Flere av oss kan kanskje oppleve at våre liv er slik at vi har fått del av en stor arv, men at vi ikke har levd opp til de forventingene som denne arven var assosiert med. Isteden har vi sløst bort arven på det som egentlig ikke har noen virkelig verdi. Kanskje handler det om krav fra våre omgivelser eller våre foreldre som vi ikke har kunnet leve opp til. Kanskje kjenner vi at vi har sviktet mennesker som vi ikke ønsket å svikte, og uansett hvor mye vi prøver, så kan vi ikke gjøre noe ugjort. Kanskje har vi begått en synd som vi ikke tror at Gud ønsker å tilgi oss for. Kanskje kjenner vi oss bare uverdige, og generelt avvist.

Da kan vi begynne å kjenne på skammen. Mannen i Jesu lignelse sier til faren sin: «Far jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.» Altså: «Om du bare visste om det mørket, det sviket og latskapen som finnes i mitt liv – da ville du ikke hatt noe mer med meg å gjøre.» Men det forunderlige er jo at faren i fortellingen ikke bryr seg om dette. I stedet springer han fram til sønnen sin og klemmer han. Og så sier han til sine tjenere: «Skynd dere å ta frem de beste klærne, og kle han i dem, og sett en ring på fingeren hans og sko på føttene. Og hent den beste kalven, for nå skal det blir fest!»

Hadde dine eller mine foreldre reagert på samme måte i en sånn her situasjon? Kanskje. Men en sak er sikker, og det er at pappaens oppførsel ut i fra den jødiske kulturen, var helt og holdent utenkelig. Bare dette at en middelaldrende mann springer fram for å møte sin sønn, var langt under pappaens verdighet. Sånn gjorde man bare ikke! Det kan sammenlignes med å gjøre narr av seg selv foran hele byen.

Men det fantastiske er altså at Gud ikke bryr seg om han ser dum ut. Han er klar til å gjøre hva som helst, bare han får vise sin kjærlighet. Det er det Jesus vil formidle med lignelsen. Det er også dette som Jesus selv gjorde når han litt senere ble hengt opp på et kors. Å bli korsfestet er nemlig ikke bare en veldig vond måte å dø på – det er også en av de mest ydmykende måtene man kan dø på.

Korset – en åpenbaringsplass for Guds farskjærlighet

For det første så ble man korsfestet nesten naken. Man er blodig etter torturen og piskingen, og man er alt annet enn et vakkert syn. Blodet fra Jesu tornekrone må ha blitt blandet med svetten, som rant ned i øynene og irriterte, fluene surret rundt hodet og rundt sårene … … Og midt i dette kunne han se hvordan menneskene nedenfor han gikk og lo av hans vanskelige situasjon. De spyttet på han. Til slutt orket han ikke lenger å holde oppe kroppen sin, men hodet falt ned over brystet, så han ble kvelt til døden. I Jesu tilfelle med ordene: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46).

Dette var altså det Jesus utholdt for din og min skyld. I Galaterbrevet skriver Paulus at Jesus på korset ble til «forbannelse da han kom under forbannelse for vår skyld» (Gal 3,13). Og helt ærlig tror jeg ikke at noen kan ta til seg hva dette faktisk innebar. Guds Sønn – han som representerer alt som er godt og rett i denne verden – ble til en forbannelse for vår skyld. Han som selv var helt god måtte holde ut helvetes straff i vårt sted. Men midt i dette sier altså Bibelen at Jesu åpenbarer Faderens sinnelag for oss mennesker. Gud er forberedt på å gå hele veien inn i døden for å vise oss hvor mye han elsker oss. Han er beredt på å fornedre seg offentlig for å skape mulighet for å leve i felleskap med vår skaper på nytt.

Og det er først når vi får et personlig møte med denne forunderlige kjærligheten – som er en Faders kjærlighet til sine barn – som vi på dypet kan bli fullverdige mennesker. Kirkefaderen Augustin sa en gang at «vårt hjerte er urolig, til det finner ro hos deg». Og akkurat sånn er det: Vår himmelske Far kan fylle det indre tomrommet som våre jordiske fedre aldri har muligheten til å fylle. Han kan fylle tomrommet som synden, døden, loven og fordømmelsen har skapt i våre liv.

Å lære å kjenne Gud som vår Far ligger derfor i selve hjertet av det kristne evangeliet. Og utifra denne erfaringen vil Gud bygge en ny måte å leve på. En ny identitet og en ny tilnærming til Gud, til oss selv og til andre mennesker. Har du tatt steget inn i Gud sine farsarmer? Se også artikkelen Prestasjonsidentiet – eller forventning til Gud.

 

Spørsmål til videre refleksjon:

• Hvorfor skriver Bibelen om at Jesus åpenbarer Far for oss (Se Joh 1,18) – hvorfor ikke bare «Gud» i sin alminnelighet?
• Hvilket bilde har du selv av Gud som Far? Ligner det bildet som Jesus gir oss, eller er det et helt annet bilde?
• Har du tatt steget inn i Gud sine farsarmer? Hvis ikke – hvordan kan du gjøre det?
• Er det lett eller vanskelig for deg å hvile i Guds farskjærlighet? Og hvorfor det, tror du?

Bibeltekster som knyttes til temaet:

• Luk 15,11-32
• Joh 14,1-21
• Rom 8,12-17
• Jak 1,17-18
• 1 Joh 1,1-4

For videre lesing:

• Guds farshjerte – Floyd McClung
• Den bortkomne sønn vender hjem – Henri J.M. Nouwen